Det mener bonden om demensomsorg på egen gård

Vi møter forsker Brit Logstein fra Institutt for rural- og regionalforskning, RURALIS (tidligere Norsk senter for bygdeforskning) i landlige omgivelser rett utenfor Trondheim.

– Norske bønder som driver med omsorg for personer med demens mener det er krevende å få til bærekraftig drift, sier hun. Logstein leder en av de fire såkalte arbeidspakkene i prosjektet. Sammen med syv andre forskere ser hun på demensomsorgen fra bondens perspektiv: Hva er det som påvirker oppstart og drift av demensomsorg på gårder i Kommune-Norge?

– Noe av det som slår meg fra denne undersøkelsen er at det ikke er fokuset på å tjene penger, som er det mest fremtredende for bøndene som driver med demensomsorg, sier Logstein.

– De legger vekt på at demensomsorg er noe som er viktig å drive med, og at det er meningsfylt. Men samtidig sier de også at det må bære seg økonomisk. 

Demensomsorg på gård er en viktig tilleggsinntekt for mange bønder.

– Dette kan faktisk være en måte for bonden å opprettholde gårdsdriften på, sier Logstein.

– Det er også en viktig næring for partnerne til gårdbrukerne, som mange ganger bruker sin helsefaglige utdannelse i tilbudet til personer med demens.

Forskerne hadde et såkalt tilbyder-perspektiv i denne undersøkelsen. Bøndene kalles tilbydere fordi de tilbyr (tilrettelegger/utfører) dagaktivitetstilbud på oppdrag fra kommunen. Sammen med andre forskere ved RURALIS, så har Brit dybdeintervjuet åtte tilbydere, samt bruktspørreskjema til å intervjue 35 bønder.

Logstein trekker fram tre sentrale saker som bøndene er opptatt av, for å få til en god drift av demensomsorg på gårdene sine.

– Det første er at de har gode kontrakter med kommunen. Kontraktene må være av en viss lengde. Det viktigste er at det gir en forutsigbarhet for driften. Tre til fem år er optimalt, sier hun.

En kontrakt kan også regulere og gi tilgang til helsepersonell i kommunen, noe som er spesielt viktig når det oppstår utfordrende situasjoner. Bøndene får tilgang til å delta i regelmessige arbeidsgruppemøter.

– På denne måten føler bøndene at de blir tatt inn i varmen, og at det kan oppstå en gjensidig tillit.

Det andre som trekkes fram av bøndene er at gården må tilpasses til personer med demens.

– Det må være et egnet sted for ulike typer aktiviteter for dem som kommer til gården, sier Logstein.

Det handler ikke bare om de fysiske omgivelsene, at det må være nok plass på oppholdsrom og for eksempel gode kjøkkenfasiliteter, men også om at det må finnes gode planer, tilstrekkelig med arbeidskraft og at de har noen å snakke med når det trengs. 

– Bøndene sier at å drive demensomsorg på gården er krevende mentalt. Det kan tappe en for energi. De sier at man ikke bør ta ting på sparket, men samtidig så må de kunne håndtere de situasjoner som måtte oppstå. God kommunikasjon med de pårørende står sentralt.

Det tredje som tilbyderne er opptatt av er at de må være litt entreprenører, og de kan ikke være redde for papirarbeid.

– De må være litt frampå, og ikke være redde for å ta initiativ overfor kommunen. De må kunne sette seg inn i saken, og være interessert i å søke kunnskap om demensomsorg. De må kunne etablere god kontakt med sentrale personer i kommunen. Og så må de kunne rapportere på driften, sier Logstein.

– Bøndene tenker alltid på neste generasjons gårdsdrift når de gjør nye ting. De har et veldig langsiktig og helhetlig perspektiv på demensomsorg på gård. Og de må ha noen personlige egenskaper som gjør dem egnet. De ville nok ikke orket ellers, avslutter Logstein.